Det var her vi engang gikk
som den første lille klikk,
spyttet efter, geipet av og spottet.
Tenk å optre som en tolk
for det gråe smalgangsfolk,
ber på selve veien op til slottet!
Og den røde klut vi svang,
og den stygge råe sang fy —
så frekt og gyselig og fjotted!
Men vi gikk, vi gikk nå lel,
for vi visste det så vel:
denne gaten har jo alltid med sin tunge
villet kverke alle dem
som har pekt på veien frem,
alt det nye, alt det gryende og unge.
Og vi tviholdt på vår sak
for vi visste godt at bak
skulde engang store massers fotslag runge.
Og vår tro var smittsom, den!
Vi kom stadig fler igjen.
Det var mer enn dagens sut
som bandt oss sammen.
Grå, det var vi visstnok, ja,
men det grå kan være bra
når der luer røde drømmer under hammen!
|
